- Det var litt vanskelig å skulle rulle oppå hverandre første skoledagen på teaterhøyskolen. Jeg visste at jeg skulle tilbringe de neste tre årene med disse menneskene, men jeg kjente de jo ikke, smiler Mariann.

Hun gikk ut av Statens Teaterhøyskole i fjor og har allerede turnert landet rundt som Ophelia i ”Hamlet” med Riksteateret og spilt i ”Barnet” på Rogaland teater. For tiden er Mariann ansatt ved Nationaltheatret hvor hun spiller i Henrik Ibsens ”En folkefiende”.

- Det er en veldig fin forestilling som er like aktuell i dag som da den ble skrevet. Vi er tro mot Ibsens tekst, men likevel er dette en frisk oppsetting, forteller Mariann.

I tillegg til vanlige publikumsforestillinger av ”En folkefiende” setter Nationaltheatret opp ungdomsforestillinger denne høsten.
- Det er gøy å spille for ungdommer og det virker som de liker forestillingen. Det er deilig å få spontane reaksjoner fra publikum. Det virker ofte som de forstår humoren vår bedre enn de på femti pluss. De er ikke så forutinntatt eller kjent med manus før de ser forestillingen, sier Mariann, som mener Ibsen er for alle, ikke bare spesielt interesserte og godt voksne.

- Det er klart det! Ibsen beskriver relevante problemstillinger om relasjoner mellom mennesker. Og det er aktuelt for alle aldere. Det kommer bare an på hvordan stykket angripes og presenteres. Denne forestillingen blir ikke kjedelig. Det går fort i svingene.

- Midt i smørøyet
Skrur man klokken 20 år tilbake i tid, løp Mariann rundt i strømpebukse på Minken Fossheims barneteater.
- Det var sånn deilig gymsokkteater. Ikke resultatorientert, men lek og improvisasjon. Jeg elsket det, smiler Mariann.

Noen vil kanskje gjenkjenne henne fra da hun som tiåring var programleder i ”Midt i smørøyet”.
- Jeg søkte først som programleder og kom på audition, men jeg nektet å synge den sangen jeg fikk beskjed om så jeg fikk ikke jobben. Et år senere ble jeg programleder likevel, smiler hun.

Andre vil muligens huske henne fra tv-serien ”Familiesagaen de syv søstre” på slutten av nittitallet. 
- Den rollen fikk jeg da jeg var 16-17 år og gikk på dramalinje på Ski videregående. Jeg lærte masse og ble kjent med mange bra folk. Jeg synes det var veldig fint å være med der.  

Etter videregående søkte hun tre ganger på teaterhøyskolen før hun kom inn på fjerde forsøk. I mellomtiden gikk hun teaterlinje på Nordisk institutt for scene og studio (NISS).
- Det var veldig mange av de som søkte da som gjorde det før første gang. Jeg husker jeg følte meg mindre spesiell siden jeg hadde søkt så mange ganger tidligere. Jeg burde vært overlykkelig over å endelig ha kommet inn, men jeg tenkte at jeg egentlig ikke hadde det som skulle til.

Mariann tror det er viktig å beholde troen på at man har noe som er verdt å utvikle hvis man skal klare å skape seg en karriere som skuespiller.

- Vil man bli skuespiller, må man kaste seg ut i det. Og da mener jeg ikke at man skal melde seg på alle mulige Idol-konkurranser på tv og lignende. Men man må hele tiden drive med teater, bygge seg opp kompetanse og selvtillitt på området. Det er viktig å beholde troen på at man kan få det til og ikke høre altfor mye på de som sier du ikke har det.

Fra morsomt til viktig
Drømmen om skuespillerkarrieren kan i møte med det faktiske skuespilleryrket få seg en smekk. Det kan være en god ide å finne ut om man vil bli kjendis eller skuespiller.
- Det er to veldig forskjellige ting selv om de av og til glir inn i hverandre. Det er ikke alltid slik at rollene står i kø. Det vil være stille perioder og disse må brukes til å passe på redskapet sitt og fylle opp sekken med kunnskap.    

Da hun selv begynte med teater som liten var det i hovedsak oppmerksomhetsrettet.  
- Jeg ville bli sett. Men på et eller annet tidspunkt endret det seg. Man begynner å arbeide med teater som et fag. Det går fra å være en morsom ting til en viktig ting. Det å bli anerkjent er viktigere enn å bli sett til enhver tid. Nå tenker jeg av og til på det å bli sett som det verste med jobben.

Gymsokkene er byttet ut med andre hjelpemidler for å hele tiden finpusse det håndverket skuespilleryrket er.
- Det er jobben min og jeg må holde det ved like. Det er mindre glamorøst enn hva man som tiåring forestiller seg.

Som en av de nyest ankomne på Nationaltheatret er hun veldig fornøyd og ser seg omringet av mye fine kollegaer.  
- Jeg ble overrasket over at selv de beste skuespillerne ikke blir fornøyde med det de presterer. De er like redde som meg for å ikke få det til. Men det er jo slik det er, at den dagen du blir helt fornøyd med deg selv- den dagen blir du dårlig.

Flere nye forestillinger står for tur på Nationaltheatret. Til våren skal hun være med i den nye teatersjefen, Hanne Tømtas, åpningsforestilling ”Brødrene Karamazov”.
- Jeg har fått gjøre kjempemye. Det er mange fine roller jeg kunne tenke meg og spille en gang. For eksempel er det en fantastisk kvinnerolle i stykket ”Måne for livets stebarn”. Men hun er svær med stoore pupper, så der faller jo jeg helt gjennom, ler hun.

 

Tekst og foto: Ida Schmidt