Tekst: Nicolai Steineger, Foto: Thomas Winje Øijord

Det er flere likheter mellom ungdomsopptøyene som har rammet europeiske byer det siste tiåret.

Helt på slutten av sommeren var flere engelske byer preget av voldelige opptøyer. Hendelsen som satte det hele i gang var at en ung mann ved navn Mark Duggan ble skutt og drept av politiet under en arrestasjon. Markeringen til minne om Duggan kom raskt ut av kontroll, og ble til gateslag mellom rasende ungdommer og politiet. Tusenvis av mennesker, for det meste unge menn, satte fyr på biler, plyndret butikker og angrep politiet. Etter at det ble satt inn 16 000 politifolk for å ta kontroll over Londons gater, fortsatte plyndringen i Liverpool, Manchester, Birmingham og andre britiske storbyer. Mens opptøyene varte ble mange butikk- og restauranteiere og andre tilfeldige personer ofre for ran, hærverk og blind vold, og flere mistet livet.

Kort tid etter at opptøyene tok til, talte statsminister David Cameron til befolkningen. Han oppsummerte årsakene til opprøret på denne måten: – I mine øyne er årsakene til denne tanketomme egoismen de samme som jeg har snakket om i årevis. Det er en komplett mangel på ansvarlighet i deler av samfunnet vårt, mennesker som føler at verden skylder dem noe, at rettighetene deres veier tyngre enn ansvaret de har, og at handlingene deres ikke har noen konsekvenser. Mange mente at Cameron var for aggressiv i talen sin. Han stemplet alle som deltok i opptøyene som uansvarlige egoister, men hadde ingen forklaring på hvorfor de hadde blitt sånn. Lå ikke engang noe av ansvaret hos politikerne?

I 2009 ble en demonstrasjon i Oslo til støtte for Gaza til voldelige sammenstøt mellom ungdom og politi.

Ungdomsopptøyer i Europa

I 2005 og 2007 sloss fransk ungdom med politiet i flere franske byer, etter at ulykker som involverte politiet førte til at ungdommer mistet livet. Under opptøyene ble det tydelig at det var store grupper med ungdom som ikke følte noen tilhørighet i det franske storsamfunnet. I 2009 ble en demonstrasjon i Oslo til støtte for Gaza til voldelige sammenstøt mellom ungdom og politi. Alice Taylor, som er president i ECYC, den europeiske organisasjonen til ungdomsklubbene, ser flere fellesnevnere mellom opptøyene i de europeiske storbyene: – Voldelig protest kan være en måte å protestere på for folk som føler seg satt utenfor, eller som ikke har en stemme i offentligheten. Dette gjør ikke voldelige opptøyer til en legitim måte å protestere på, men jeg mener det peker på løsningen – å jobbe med ungdommene for å sørge for at de involveres i demokratiene våre.

Fritidsklubbene nedlagt

Bare litt over en uke før opptøyene i London blusset opp, sto det en artikkel i den britiske avisa The Guardian. Avisa intervjuet flere ungdommer som bodde i en fattig bydel i London om kutt i ungdomstilbudet. Siden nyttår hadde 8 av 13 ungdomsklubber i bydelen stengt, og ungdommene som ble intervjuet fortalte at det hadde blitt mer vold og ran i gatene. De var bekymret for at nedleggelsene skulle føre til kaostilstander og opptøyer.

– Voldelig protest kan være en måte å protestere på for folk som føler seg satt utenfor, sier Alice Taylor.

– Alle ungdomsarbeiderne vi har snakket med, pekte på at dette sannsynligvis bare var én av årsakene til volden og kaoset som oppsto. Vi kan ikke vite hvor stor betydning kuttene i ungdomstjenestene har hatt. Men når det blir færre ungdomsklubber og ungdomstjenester, blir det også færre muligheter for ungdommer til å snakke med noen og få støtte i vanskelige situasjoner. Det gjelder også de som kanskje er i ferd med å gjøre noe ulovlig, sier Joanne Birch-Phaure i UK Youth. Organisasjonen når ut til over 750 000 ungdommer gjennom 7000 ungdomsgrupper, klubber og prosjekter over hele England.

En trygg havn i vanskelige tider

Selv om mange ungdomsklubber har blitt lagt ned på grunn av innsparinger, var klubbene som fortsatt eksisterte viktige i tiden under og etter opptøyene. – Klubbene ga dem som ikke var involvert i opptøyene et sted å finne trøst,trygghet og felleskap i en mediestorm der alle unge ble antatt å være kriminelle. I tillegg var ungdomsarbeiderne i kontakt med dem som deltok i opptøyene, kjente andre som var med, eller vurderte å bli med. På klubbene fikk de hjelp til å tenke gjennom mulighetene sine og å ta riktige valg. De som hadde gjort noe ulovlig fikk støtte og hjelp til å melde seg for politiet.

Under opptøyene i Paris i 2005 var det et innslag på Dagsrevyen om en fattig bydel utenfor Paris, som nesten ikke var berørt av opprøret. De som ble intervjuet i reportasjen mente at den viktigste grunnen var et velfungerende ungdomssenter. Her jobbet det voksne mennesker som hadde tillitt blant ungdommene og som viste dem respekt og ga dem ansvar.

Det er ikke bare nedlagte ungdomsklubber som er grunnen til de voldelige ungdomsopptøyene i Europa. I Paris og London startet opptøyene i fattige bydeler med høy arbeidsledighet, fattigdom og kriminalitet. Men hvis man hadde tatt den oppvoksende generasjonen mer på alvor og gjort en større innsats for å få dem til å føle seg som en del av samfunnet, kunne mye ha vært annerledes. Og til det er ungdomsklubbene et veldig godt redskap.