Notatet gir først en kort innføring i ulike klassifiseringer av forebygging, før det diskuteres mulige politiske grep som kan styrke det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet. Særlig relevant for fritidsklubbsektoren, er diskusjonen om lovpålegging av fritidsklubber, øremerking av midler til forebyggende tiltak og helhetlige planer for kommunenes barne- og ungdomspolitikk.
 |
På dialogkonferansen ble det uttrykt skepsis til å utforme en ny og generell lov om forebyggende barne- og ungdomsarbeid. En slik lov kan bli lite forpliktende, og i verste fall virke mot sin hensikt. Siden forebyggende arbeid er vanskelig å definere kan dette arbeidet være lite egnet til å lovfestes. Forebyggingsbegrepet kan fremstå som så vidt, at det nesten umulig lar seg avgrense på en så presis måte som kreves i rettslig sammenheng. For at en plikt skal være virksom bør det knyttes en eller annen form for sanksjon opp mot manglende etterlevelse, en må vite når plikten er oppfyllt.
Det er imidlertid mulig å lage lover på mer spesifikke og avgrensede deler av det forebyggende området, eksempelvis gjelder dette fritidsklubber og oppsøkende virksomhet. I tillegg er det mulig å gjennomgå og styrke det eksisterende lovverket.
Det er også andre veier å gå for å styrke det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet. En ting er å tilføre tilstrekkelige økonomiske ressurser, jamfør øremerkingen av midler til barnevernet som kom på statsbudsjettet for 2011 og Opptrappingsplanen for psykiatrien, som ga midler til barne- og ungdomspsykiatrien.
 |
Ytterligere en vei å gå, er å utforme helhetlige, tverrsektorielle og forpliktende kommunale oppvekstplaner eller planer for kommunenes barne- og ungdomspolitikk. Dette er et krav som eventuelt kan lovestes. Slike planer kan integrere relevante felter, som minstesikring, aktiviteter og sosial inkludering, skole og utdanning, barne- og ettervern, boligpolitikk og boligsosialt arbeid.
