F.v: Lars Christian Seiersten (20), Petter Skjørten (16), Sebastian Birovljev (20), Lars Klingenberg (20), Torstein Gjønnes (16).

Hver lørdag klokka to møtes utøvere av parkour, såkalte traceurer, ved Monolitten for å trene. Parkour går ut på å bevege seg fra et sted til et annet på en så effektiv og rask måte som mulig. Det innebærer for eksempel å hoppe over høye gjerder, løpe oppover vegger som ser totalt uoverkommelige ut og hoppe fra tynne rekkverk til stolper som ser ut til å stå alt for langt unna. Fraværet av konkurranse er et viktig kjennetegn for parkour. I stedet for å fokusere på å bli bedre enn andre, er oppmerksomheten rettet mot en selv.

Sebastian Birovljev viser en av de grunnleggende bevegelsene i parkour. En vault innebærer at man bruker kroppen til å få mer fart når man hopper over et hinder.

Kontrasten mellom de fastfrosne statuene og de nesten unaturlig fleksible traceurene er påfallende. Etter hvert kommer flere til, og til slutt er de blitt fem. De utveksler utfordringer og tips. En av de fremmøtte, Lars Klingenberg, forteller at han bare har holdt på med parkour siden sommeren, men at han har drevet litt med capoeira tidligere. Han kom i kontakt med miljøet gjennom parkour.no, som er det største forumet for parkour-entusiaster i Norge.

– Jeg skrev at jeg var ny og hadde lyst til å begynne med parkour, og kom fort i kontakt med de som har holdt på lengst her. Jeg joina dem og ble kjent med masse nye folk. Det ble arrangert treninger her og det var veldig sånn ”gjør det du føler for” og ikke noe press. Jeg var jo helt ny mens de hadde holdt på i seks år.

Lars Christian Seiersten har drevet med parkour i rundt 4 år, og ser hakket mer vågal ut enn de andre.

Parkour har de siste årene spredt seg raskt over hele verden, både i populærkulturen og blant vanlige folk. De luftige svevene og det faktum at alle kan gjøre det, gjør parkour perfekt for internettvideoer. Youtube er en viktig grunn til at parkour har blitt så populært. I dag ligger det over en halv million parkourvideoer på nettstedet.

Bevegelsesdisiplinen parkour ble grunnlagt av franskmannen David Belle på 80-tallet, som en utvikling av ninja-leken han og kameratene drev med i barndommen. Barndomsvennen Sebastien Foucan skapte disiplinen freerunning. Foucan er mannen som flykter opp i en heisekran i den halsbrekkende åpningsscenen i James Bond-filmen Casino Royale. Lars Christian Seiersten tar en pause fra treningen i Frognerparken for å forklare forskjellen mellom de to displinene:

– Det vi driver med er egentlig begge deler. Jeg pleier å si at parkour er å komme seg fra A til B på raskest mulig måte, mens freerunning handler mer om å komme seg dit med stil. I parkour tar du ikke så mye flips, sånn som vi driver med i dag, men det handler mer om effektiv klatring. Vi har jo mulighet til alt sammen her i Frognerparken og driver egentlig med både freerunning og parkour.

Lars tar løpefart mot en snøhaug og kaster seg rundt i en flip. Bak meg balanserer Lars Christian på hendene på en tre meter høy stolpe. Det ser skummelt ut. På youtube kan man se utøvere hoppe mellom hustak og mellom gelendere i trappeoppganger, der kirurgisk presisjon utgjør forskjellen mellom et imponerende videoklipp og den sikre død. Lars forsøker å berolige meg:

Lars Christian Seiersten midt i en flip.

– Det handler mye om det å være trygg på deg selv i det du gjør. Lars Christian har holdt på en god stund og tar litt større sjanser. Men det er fordi han vet hvor mye han kan. Det handler om at det du kan, det kan du – og så må du presse deg litt til. Men vi har alltid sikkerheten i bakhodet – ”hvis jeg gjør det, det og det – hva kan gå galt? Og hvordan kan jeg forhindre at det går galt?”. En mann som er på tur med en sønn i barnehagealder krever å få se noen triks. Guttene ser på hverandre og ler. Lars svarer med et litt upresist hopp som krasjlander i en snøfonn. Han ser fornøyd ut: – Det blir mye kødding når vi trener!

Tekst og foto: Nicolai Steineger