Tekst: Ane Hammerø

Det er stadig diskusjon om hva som virker og hva som ikke virker av rusforebyggende tiltak, jfr Nordal-rapporten fra 2006 som tok for seg forebyggende programmer rettet mot skolen. Fritidsklubben som forebyggingsarena har det derimot vært forsket lite på.

Til tross for at kunnskapen om fritidsklubbens rolle som forebyggende instans er mangelfull, er det ved hjelp av tilgjengelig litteratur mulig å mene noe om de «rusfrie møteplassene». Dette gjøres ved å fokusere på de overordnede, strukturelle forhold som kan påvirke arbeidet.

Formelle rammebetingelser og regler
Den første rammebetingelsen jeg vil trekke frem er formelle rammebetingelser og regler. Fritidsklubbene i Norge har ikke noen beskyttelse i lovverket. Det finnes heller ingen statlige forskrifter eller kvalitative kriterier for drift. Fritidsklubb i dag er et høyst relativt begrep, både når det gjelder form og innhold. Det man i kommunene ikke er pålagt å drive, vil alltid være gjenstand for debatt. De lovpålagte kommunale oppgavene vil vinne der det er kamp om de økonomiske ressursene. I den grad politikere velger å satse på fritidsklubber, er det den enkelte kommune som selv definerer ressursinnsatsen.

Med Ungdom & Fritid i spissen har lovpålegging av fritidsklubber ved flere anledninger vært oppe til diskusjon både blant ungdomsarbeidere og politikere. Det siste året har stadig flere, inkludert Ungdom & Fritid, innsett for at en lov om fritidsklubber blir for snevert. En egen ungdomslovgivning bør på plass slik man har i Finland og Danmark. Målet er å få en helhetlig ungdomspolitikk. Lovarbeid er imidlertid tidkrevende, så det blir spennende å se om og eventuelt når kravet om ungdomslov fører frem og hvilke følger det vil få for klubbsektoren.

Nasjonalpolitiske føringer
Den andre betingelsen er knyttet opp mot nasjonalpolitiske føringer og det faktum at fritidsklubbene gjennom tidene har vært gjenstand for offentlig debatt og politiske satsninger og nedprioriteringer. Den første norske fritidsklubben kom i 1953. Det var imidlertid ikke før på 70-tallet at staten begynte å vise interesse for fritidsklubbene. Her var det særlig to statlige utredninger som kom til å spille en rolle for den videre satsingen på slike møteplasser. Den første var «Utredningskomitéen for Ungdomsarbeid», som fremla sin innstilling i 1971. «Hauglin-komiteen» som den ble kalt, påpekte at «det burde være det offentliges plikt å legge forholdene til rette for et bedre fritidsmiljø, og samtidig erkjenne at det er ungdommens rett å bli møtt med varierte fritidstilbud» (Vedlegg til Stortingsmelding nr. 8, 1973-74).

Den andre var Regjeringens Ungdomsutvalg, eller Nordland-komiteen, som noen år senere leverte to innstillinger (NOU 1977:6 og 1978:1). Her ønsket man å gjøre fritidsklubbene til en del av oppvekst- og familiepolitikken. Begge utredningene var svært positivt innstilt til fritidsklubber, noe som blant annet kom til uttrykk i ønsket om å sidestille det kommunale og frivillige ungdomsarbeidet. Selv om disse utvalgene i praktisk politikk fikk begrenset innflytelse, så var det sådd tanker og ideer som ville få ideologisk betydning for feltets videre utvikling.

I dag ser vi at fritidsklubbene ikke er noe politisk tema på nasjonalt nivå. Det finnes ikke lenger noen offentlige støtteordninger øremerket fritidsklubber, og nasjonale forskrifter for sektoren glimrer med sitt fravær.

Forankring
Fritidsklubbene argumenterer ofte med at de er ungdomskulturelle arenaer hvor ungdom kan utvikle kompetanse på ulike områder, og hvor de kan drive med aktiviteter tilrettelagt av, med og for ungdom. Denne argumentasjonen er viktig, og gyldig også på nasjonalt plan. Vi ser at mange av artistene som har nådd langt i Norge har sin opprinnelse i et bandrom på en fritidsklubb; Madrugada, Dum Dum Boys, Jan Garbarek og Samsaya har alle startet sin karriere med et slikt utgangspunkt. Den kulturpolitiske argumentasjonen handler derfor om at vi må sikre arenaer for å utdanne fremtidens kulturutøvere.

”Ved å legge fritidsklubbene til kulturetaten markeres et skille til det sosiale hjelpeapparatet. De er i dag på en naturlig måte inkludert i det generelle kulturbildet. For klubbene har dette muligens vært en god ordning med hensyn til å skaffe seg et mer brukervennlig image. Stigmatiseringen av klubb som et tiltak for utsatt og tiltaksløs ungdom har i dag lite for seg. Nesten alle slags typer ungdom bruker klubb, om enn på ulik måte, i ulikt omfang og av ulike grunner. Og slik bør det jo også være: Med de utfordringene som samfunnet i dag står overfor når det gjelder kulturelle motsetninger og konflikter mellom ulike ungdomsgrupper, er det viktig at det finnes et sted hvor man kan bli kjent med hverandre, og hvor alle kan føle en aksept og tilhørighet. Et slikt sted er fritidsklubbene.” (Jacobsen 2000:28)

Å skille klubbene fra sosialetaten har imidlertid også konsekvenser. ”Det hefter andre betenkeligheter ved å skille klubbene fra sosialetaten, ikke minst økonomisk. Statlige overføringer knyttet til prioriterte satsninger i kommunene handler i stor grad om sosiale problemstillinger og utfordringer” (Jacobsen 2000:29).
 
Sosialetaten besitter mye fagkompetanse og forståelse på områder som i høy grad angår fritidsklubbenes liv og virke; integrering av minoritetsgrupper som funksjonshemmede, flyktninger og innvandrere som eksempel.

Barnevernet, som ofte jobber med klubbungdom, har ifølge barnevernsloven øremerkede midler til forebyggende tiltak. Om man skal legge en kunnskapsteoretisk plattform til grunn for planarbeidet med forebygging i kommunene, vil det å sikre samarbeid og koordinering mellom de ulike tiltakene, samt intervensjon og aktivitet over tid være grunnleggende. At fritidsklubbene skal inngå som en del av dette grunnlaget forutsetter at de innlemmes i det faglige samarbeidet og inngår i det kommunale planverket. Dette kan ses på som argumenter for å ikke kutte den sosialpolitiske argumentasjonen for klubbens innhold og eksistens.

Ser vi på kulturetaten og de etablerte kunst- og kulturtjenestene, lever de i dag trangt på de kommunale budsjettene. Tradisjonelt innehar denne etaten stor kompetanse i kulturutviklingsarbeid og kulturformidling, men desto mindre i de mer forebyggende og holdningsskapende aspektene ved ungdomsarbeidet. Faren er absolutt til stede for at de «hjemløse» fritidsklubbene her kan bli et «stebarn», uten en forankring i et tverrfaglig, helse og sosialfaglig miljø. Det er nettopp denne tverrfagligheten jeg vil trekke fram som det viktigste for å sikre fritidsklubbenes forankring. Dersom klubben inngår som et av tiltakene i et faglig miljø der både helse-, kultur-, sosialfaglig etat jobber sammen, vil klubben som ramme kunne være en støtte på mange områder for de som benytter klubben. Man vil kunne fange opp problemer tidlig, og ha en mulighet for å sette i gang nødvendige tiltak. 

En tydelig forankring i planverket vil også fastsette hvorvidt klubben skal være en satsningsarena eller ei. «Forankring i kommunalt planverk øker sannsynligheten for tilstrekkelige rammebetingelser som er en forutsetning for gjennomføring av forebyggende og helsefremmende arbeid» (Schancke 2003:46).

«Samarbeid mellom barnevern, skole, politi og klubb kan spille en viktig rolle, særlig i de situasjoner der større problemer i ungdomsmiljøene skal håndteres. Om dette samarbeidet ikke fungerer, reduseres klubbenes evne til å virke som redskap for endring» (Smette og Vestel 2007: 97).
For at dette skal være mulig må klubbenes anseelse og faglige posisjon i kommunene fremmes.

Ressurser
Hvilke ressurser fritidsklubben har å rutte med styres av de kommunale budsjettene og er en viktig rammebetingelse for klubbenes drift. Disse avgjøres i kommunestyrene, og det er her en hard kamp mellom ulike etater og fagområder. Det må da tas hensyn til de lovpålagte oppgavene. Når disse er dekket inn, kan kommunen gjøre sine prioriteringer. Mange kommunepolitikere opplever at de har for lite å rutte med til tiltak de ønsker å drive som ikke er lovpålagte, og blir derfor nødt til å kutte støtte til tiltak de helst kunne ønske å støtte.

Oppsummering og konklusjoner
Kort oppsummert må man kunne si at de formelle rammebetingelsene til fritidsklubbene er svake. Uten lovhjemler og faglige forskrifter er det lite krav til hva en fritidsklubb skal være og hvordan den skal drives. Dette gjør at mål og innhold varierer sterkt. En annen konsekvens er at klubbene blir offer for svingende konjunkturer, og at antallet klubber svinger i takt med kommuneøkonomien. Dette gjør at ungdom og ansatte i klubbene lever i en usikkerhet omkring klubbens fremtid. Vi har også sett at de politiske føringene, både fra nasjonalt og kommunalt nivå har variert. Man har gått fra en sterk statlig satsning gjennom egne støtteordninger for fritidsklubber til en fraværende statlig politikk ovenfor klubbene. Ansvar for finansiering av tiltak er overført kommunene, som selv kan velge å prioritere eller nedprioritere tiltakene. Når det gjelder forankring har jeg vist at klubbene opp igjennom historien har hatt en tilknytning til sosialetaten, men at denne nå i større grad overføres til kulturetaten. Ut i fra et rusforebyggende perspektiv er dette en uheldig utvikling; man bør sikre samarbeid med de sosialfaglige instansene for å legge til rette for at klubben kan benyttes som rusforebyggende arena.

Onsdag 19. september 2007 

Referanser:
Aftenposten (2004): ”Legger ned fritidsklubber – ber ungdom dra til sentrum” (02.11.2004)

Aftenposten (2005): ”Ungdomsklubber skaper kriminalitet” (16.08.2005). http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1097080.ece

Barne- og familiedepartementet (2003): FNs konvensjon om barnets rettigheter, Barne- og familiedepartementet

Barne- og familiedepartementet (2007): Satsning på barn og ungdom – Regjeringens mål og innsatsområder i statsbudsjettet 2007  Barne- og familiedepartementet

Bergljot Baklien (2006): ”Iverksetting i kommunen” http://www.kommunetorget.no/side.asp?sideid=45  

Dagsavisen (2005): ”Mangel på fritidsklubber skaper kriminalitet” (21.07.2005) http://www.dagsavisen.no/innenriks/article1097080.ece 

Dagsavisen 28.08.2006 ”Vil lovfeste ungdomsarbeid”

Frønes, I (1979):  ”Et sted å være – et sted å lære, en bok om sosial læring og forebyggende arbeid”  Tiden, Oslo

Gravrok, Øystein (2005): ”Kommuneplanprosessen og forebyggende arbeid”  http://www.forebygging.no/fhp/d_emneside/cf/hApp_101/hPKey_9549/hParent_585/hDKey_1

Hauglin-komiteen (1971) ”Innstillingen om ungdomsarbeidet i Norge”, Kirke- og undervisningsdepartementet, Oslo

Helland, Håvard og Øia, Tormod (2000): ”Forebyggende ungdomsarbeid”  Fagbokforlaget
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article903708.ece
Jacobsen, Henning (2000): Ungdomsarbeideren – om kultur og metode i fritidsklubber, Kommuneforlaget.

Jacobsen, Henning (2002): Kommunal veideder – i arbeidet med fritidsklubber, Landsforeningen Ungdom & Fritid og Barne- og Likestillingsdepartementet

Jacobsen, Henning (2003): Fakta om klubb – Landsundersøkelsen 2002 Landsforeningen Ungdom & Fritid

KOSTRA (2005)  ”Kommune-Stat-Rapportering” http://www.ssb.no/kostra/

KRÅD (Det kriminalforebyggende råd):  ”SLT-modellen” http://www.kråd.no/render2.asp?chp=1.SLT-modellen&maingr=SLT

Lindstad, Bjørn (2002): Ung-til-ung Voksen veiledning, Landsforeningen Ungdom & Fritid

Maktutredningen: ”Ungdom, Makt og mening” http://kjonn.maktutredningen.no/publikasjoner/626

Nordal, Thomas m.fl. (2006): ”Forebyggende innsats i skolen” Sosial- og helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet

NOU 1977:6 ”Ein samla offentleg politikk for oppvekstmiljøet : tilråding I frå Ungdomsutvalet”, Universitetsforlaget, Oslo

NOU 1978:1: ”Utredning om lov om oppvekstmiljø : en samlet offentlig politikk for oppvekstmiljøet : utredning II frå Ungdomsutvalet”, Universitetsforlaget, Oslo

NOU 2006: 13: Fritid med mening – Statlig støttepolitikk for frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner 

Schancke, Vegard A (2003): ”Forebyggende og helsefremmende arbeid, fra forskning til praksis” Kompetansesenteret ved Norlandsklinikken, Forebyggingsseksjonen
Smette, Ingrid (2005): Løysningsfokusert samtaleteknikk i fritidsklubbar, NOVA Rapport 12/05

Sosialistisk Venstreparti (2007) ”SV vil gi ungdom lov!” http://www.sv.no/partiet/landsmotet/uttalelser/dbaFile127118.html

Stafseng, Ola (2003): Fritidsklubben mellom fortid og framtid – som alltid Festskrift fra Ungdom & Fritid

Stortingsmelding nr. 8, 1973-74: Om organisering og finansiering av kulturarbeid

Ungdomslovsalliansen (2007): Vi krever en ungdomslov! http://www.ungdomslov.no/

Viggo Vestel og Smette, Ingrid (2007): Fritidsklubben som forebyggende arena - har den "gått ut på dato"? Tidskrift for ungdomsforskning nr 1/2007